| Description |
Asylsøkere og flyktninger som har fått opphold i Norge, men som senere ønsker å flytte tilbake til hjemlandet kan få støtte fra Norge myndigheter. En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at det er få som benytter seg av denne muligheten.
- Støttenivået har ikke vært endret siden 1996, påpeker forsker Jan-Paul Brekke ved ISF. I tillegg har det vært lite informasjon om ordningen. Da er det ikke så underlig at få har reist.
Studien viser at bare 20 til 40 personer i året har benyttet ordningen siden 2008. De største gruppene som har flyttet hjem med støtte har vært irakiske barnefamilier og eldre bosniere.
- Norske myndigheter har de siste årene vært opptatt av asylsøkere med avslag og ordninger som skal sikre at disse returnerer til hjemlandet, hevder Brekke.
Informanter i Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet betegnet tilbakevending for personer med opphold som en «sovende» ordning.
- For noen år siden la danskene om sin praksis på området, sier Brekke. Mens de som reiser fra Norge får 15 000 kroner i tillegg til hjelp med reisen, får man nå over 130 000 kroner for å forlate Danmark. Etter omleggingen doblet tilbakevendingen fra vårt naboland i sør, påpeker han.
Brekke fant at det lave norske støttebeløpet også har noen fordeler.
- Det har bidratt til at misbruk av ordningen ikke har vært noe problem, i følge Brekke. Og fortsetter: Man har også unngått å sende et signal til personer med opphold om at de ikke er velkomne her i landet.
Men, de lave ytelsene og mangelen på informasjon gjør at man risikerer at ordningen ikke blir brukt, går det frem i rapporten. Det kan være uheldig, for eksempel for personer som ikke finner seg til rette i Norge og som ønsker å vende tilbake.
- På 1990-tallet snakket man om å legge til rette for at flyktninger med opphold kunne flytte tilbake til hjemlandet når det ble mulig. Den tanken ser nå ut til å være begravet, avslutter Brekke.
Rapporten konkluderer med at hvis ordningen skal styrkes, så vil det innebære en økning i den økonomiske støtten og en avklaring når det gjelder angrefrist, utbetaling i rater, behovsprøving, samt eksport av velferdsytelser.
|
